Ut på tur, den lille har bodyguards med seg :-)

Happy er ute å nyter våren.

Evnen til helbred av David Servan-Schreiber –

Jeg er blitt anbefalt å lese en bok av en venninne, hun synes den er interessant og det er: Evnen til helbred av David Servan-Schreiber, psykiater med kognitiv nevrologi og nevrobiologi som spesialfelt. Forord: ” Hvert liv er unikt. Hvert liv er vanskelig. Ofte ønsker vi å leve mer som andre. Tenk om jeg så ut som Marilyn Monroe. Tenk om jeg kunne skrive som Marguerite Duras. Tenk å leve som Hemingway. Sant nok, da ville livet vært annerledes. Og vi ville ikke… hatt de samme problemene, men vi ville hatt deres! Marilyn Monroe var kanskje den mest sexy, den mest kjente, den mest frigjorte av alle kvinner av sin generasjon. Likevel strevde hun med ensomhet og fortvilelse som hun forsøkte å døyve med alkohol, og endte til slutt sitt liv med en overdose sovemidler. Kurt Cobain tok livet av seg før han var tretti. Hemingway tok også livet av seg – verken Nobelprisen eller et eventyrlig liv var nok til å bekjempe følelsen av dyp eksistensiell tomhet. Marguerite Duras, som var begavet og betagende og sterkt beundret av sine elskere, lot seg også ødelegge av alkoholen. Heder og begavelse, makt og penger eller kvinner og menns beundring er ikke i seg selv nok for å gjøre livet virkelig enkelt å leve. Og likevel finnes det lykkelige mennesker med harmoniske liv. Mennesker som opplever livet som sjenerøst. Mennesker som vet å sette pris på hverdagens små gleder : måltidene, søvnen, naturens fred, byens skjønnhet. Mennesker som liker å skape og bygge ting : prosjekter eller forhold til andre. De er ikke medlem av en spesiell sekt eller religion, og man treffer dem i alle fire verdenshjørner. Noen av dem er rike , andre ikke. Noen lever alene, andre er gift. Noen er spesielt talentfulle, andre er helt vanlige. Men alle har opplevd motgang, skuffelser og vanskelige øyeblikk. Det kommer ingen av oss unna. Men de ser ut til å forholde seg bedre til hindrene. De ser ut til å ha en spesiell evne til å komme seg på bena igjen under motstand og til å gi tilværelsen mening. Som om de står i et nærmere forhold til seg selv, til andre og til det de har valgt å gjøre med livet. Hvordan får man det slik? Jeg har studert og praktisert medisin i tjue år, hovedsaklig ved de store universitetene i USA, Canada og Frankrike, men også blant tibetanske leger og innfødte amerikanske sjamaner. I løpet av denne tiden har jeg lært flere teknikker som har vist seg å være nyttige både for mine pasienter og meg selv. Men underlig nok hørte jeg ikke om noen av dem på universitetet. Det dreide seg verken om medikamenter eller psykoanalyse….”

Har bare lest forordet ennå, men tenker å fortsette. Noen som har lest hele? Vil gjerne ha synspunkter fra flere.

Fra rus til egen business

 

Ta styring! heter programmet som har gitt over to tusen rusavhengige kunnskap, verktøy og inspirasjon til å lykkes med rehabilitering. Bli kjent med gründeren bak REHABpiloten Lise Aasmundstad  og hennes nærmeste medarbeider – begge tidligere rusavhengige

Se reportasjen som var i ukebladet Tara om Lise Aasmundstad og undertegnede her http://www.rehabpiloten.no/images/stories/pdf/tara_rehab2.pdf

 

 

3 strihårete dachser venter…….

Her er et bilde av mine 3 hårete barn som venter…..

Jeg er imot heroin på “resept”, hvorfor?

Jeg har fått noen kommentarer og spørsmål  angående det at jeg er imot å sette igang et “heroinprosjekt”  hvor de skal gi ut heroin til de tyngste misbrukerne i Norge. Jeg har vært i tvil tidligere, men etter å ha snakket med noen som har vært å observert-  og snakket med enkelte som mottar  heroin fra et prosjekt i Sveits, og etter å ha sett dokumentaren; Så er der kaffe og heroin, tenkte jeg nøye tilbake på min egen tid som heroinmisbruker.

Jeg var i full jobb og var avhengig av heroin. Dette pågikk i litt  over 8 år, litt til og fra, for jeg var innlagt til behandling og var helt uten noen form for medikamenter og eller inntak av rusmidler fra februar 1999 til mai 2000. I samme tidsrom startet min mann og samboer opp med metadon.

Min mann greide seg utmerket med sin metadon og fortsatte i full jobb og livet fungerte helt flott, imidlertid greide ikke jeg meg så godt, jeg hadde angst, var urolig i hele meg og da kom også rustrangen og jeg begynte å ruse meg igjen da i mai 2000.

Det fungerte helt fint så sant jeg hadde full tilgang til heroin,  synes jeg da til å begynne med, men det er så langt i fra sannheten som man kan komme og det er nå jeg nærmer meg hovedsaken til at jeg er mest imot heroinprosjektet og det er at heroin gjør noe med deg som menneske. Da mener jeg hva du tenker om deg selv og andre, hvordan du takler hverdagen og hvordan du synes selv du kan flytte grensene og til slutt tråkke over disse.Jeg gjorde mye rart i de årene som jeg aldri ville ha gjort i dag, og det til tross for at vi hadde tilgang til heroin og økonomien var helt grei,  så det skulle ikke være noen årsak for meg til å tråkke over enkelte grenser som jeg gjorde.  Jeg gjorde sågar enkelte ting for min arbeidsgiver som på langt nær er lovlig og som jeg i dag ikke kan forstå at jeg har vært med på, det er helt utrolig.

Imidlertid så gjør heroin noe med min  tankegang og meg som menneske, det var jo en grunn for at jeg startet å ta dette stoffet til å begynne med. Du føler deg litt heroisk og at du kan overvinne og klare det meste når du får i deg heroin, og problemer finnes ikke de bare dyttes foran deg helt til det er altfor sent til å rette opp eventuelle feil, mangler og andre ting som burde vært gjort. Jeg ble litt apatisk og lite virksom til tross for at jeg på dagtid kun tok så mye heroin at jeg fungerte “normalt”, og på dette tidspunktet var det meget få som visste at jeg var avhengig, så det var ikke så veldig synlig til å begynne med. Det var først når det hadde gått noen år at noen begynte å spørre og lure på hva det var med meg. Jeg så ikke akkurat fresh eller frisk ut til tross for at jeg dusjet hver dag, tok solarium og var ute i frisk luft med hundene flere ganger om dagen.  fordi når jeg er påvirket av heroin så blir huden meget grå og gusten. Dette  går igjen på de fleste har jeg sett.

Arbeidsgiveren min sa til meg etter noen år, at hvis jeg ikke visste selv hva som feilte meg selv så burde jeg dra til lege å sjekke helsen min, det var slik det startet og jeg forsto at nå begynner det å synes for alle.

Slik holdt jeg på til og fra i litt over 8 år før jeg endelig søkte om å få komme innunder LAR – legemiddelassistert rehabilitering. Jeg fikk dette innvilget i mai 2006 og fra da av var det som om jeg ble meg selv igjen og kom hjem.

Jeg synes det var fint når jeg først hadde bestemt meg for å slutte med rus og ruse meg at jeg sluttet med det stoffet som gjorde meg avhengig, og fikk et skille der når jeg tok et veivalg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det på best mulig måte, men det blir som å sette en strek, og starte på nytt, og hvis jeg da bare skulle fortsatt med heroin og motta det, bare det at nå var det lovlig ville ikke utgjøre store forskjellen for meg og min nye start. Det ville ha vært mye enklere å fortsette i samme “dritten” med de samme uvanene. Metadon virker ikke inn på hvordan jeg tenker og eller oppfører meg på samme måte som heroin gjør, og det er en meget stor forskjell.

Jeg vet det er enklere å slutte med heroin enn med metadon, og ja, for enkelte så er målet å slutte helt, men for enkelte så er målet å trappe ned sakte og sikkert og kanskje til og med slutte helt til slutt og så til slutt så har vi de som ikke vil slutte og ikke vil slutte å ruse seg. Ettersom jeg har forstått så er det denne gruppen av tyngre, eldre misbrukere som heroinprosjektet skal være tiltenkt.

Jeg ønsker heller at vi skal utbedre det vi allerede har satt igang å få det til å fungere helt optimalt samt utvide tilbudet om institusjonsplasser med innhold. Det som skjer i dag er at vi reduserer institusjonsplassene og minsker tilbudet som burde vært for de som er innlagt der. Det hjelper ikke å være på en institusjon bare for å være der, da blir det jo en oppbevaringsplass uten innhold. I tillegg er ettervern en nødvendighet.

Dette er i allefall hovedgrunnen til at jeg er imot å sette igang med et heroinprosjekt i Norge nå. Jeg har forståelse for at enkelte pårørende som er i en meget fortvilet situasjon kan tro at dette er løsningen, men så enkelt tror ikke jeg det er. Jeg har erfaring og prøvd dette selv, heroin versa metadon, og kjent forskjellen på kropp og sinn og mener at metadon tross alt er bedre.

Min mann og 3 hårete barn

Tirsdag 11. oktober 2011 våknet jeg opp ved siden av min kjære mann og samboer gjennom 21 år og fant han død ved siden av meg. Han hadde sovnet stille og rolig inn, men plutselig. Terje hadde vært innlagt på sykehuset siste uken i september i år for en helsjekk og litt observasjon som han selv kalte det. Han ble imidlertid skrevet ut og skulle komme til kontroll. Vi var på vei til medisinsk dagpost mandag 10 oktober, men på grunn av at han brakk seg litt og var kvalm så tok de ikke sjansen på å ta han imot på grunn av smittefare. Han slet nok med litt av hvert, men jeg var helt uvitende og på langt nær forberedt på at det kunne gå den veien det faktisk gikk. Jeg tar det meget tungt, men er glad jeg har våre hårete barn nå, de er til stor hjelp og trøst, men jeg savner Terje noe så innmarri om jeg kan si det sånn

Far på tur i september i år

Så er det våre 3 små hårete barn

Terje var en stor Vålerenga fan og var medlem av klanen, hadde sesongkort og gikk ikke glipp av en eneste hjemmekamp på Ullevål.

Stor VIF Fan

Det er så tomt uten deg og savnet er stort, men jeg tar en dag av gangen.